Ledelse som språkskaping – og litt til

Spøkelser er navnløse, derfor også så skremmende. Det navnløse, som ikke lar seg identifisere eller diagnostisere, lar seg heller ikke tiltale eller omtale. Mot det uidentifiserbare finnes heller ingen sikker strategi. Hvordan beskytte seg mot noe vi ikke vet hva er? Det å kjenne ubehaget, men ikke dets årsak, gjør oss usikre og rådville.

Leger er behandlere, men før de kan behandle må de kunne sette ord på det ukjente. Idet legen setter ord på det navnløse ubehaget, frigjøres vi fra det navnløses favntak.  Selv om beskjeden nødvendigvis ikke er den beste, kan det likevel være frigjørende å vite. Leger kan mye, men all denne viten kommer først til sin rett etter at det er satt et ord på problemet. Ord og begreper gjør det mulig å forstå situasjonen og gripe til de mulighetene som finnes og legge de strategiene som er mulig. Språk og begreper gjør oss seende, de skaper mening og helhet.

Det å navngi det fremmede, bringes orden i kaos, sier den tyske teoretikeren Nicolas Bolz. Gjennom navngiving opphører det fremmede å være fremmed, det temmes. Å gi noe navn er å utøve en form for makt og kontroll. Menneskenes første oppgaver, etter skapelsen av himmelen og jorden, var å gi navn til alle dyrene som Gud hadde skapt. Navngiveren definerer og kategoriserer virkeligheten.

Dette er på ingen måte ukjent i et lederskapsperspektiv. Lederen er, på samme måten som legen, en navngiver. Lederen har definisjonsmakten. Det som kan virke fremmed og uoversiktlige, kan bli håndterbart, meningsfullt og forståelig, gjennom måten lederen definerer situasjonen på. Lederen bestemmer  ved å bruke sin stemme til å si hva noe er eller skal være. Ledelse er dypest sett en form for språkskaping. Dette er et sentralt poeng hos den danske ledelsesteoretikeren Erik Johnsen. Evnen til målformulering, til å ta beslutninger og til å skape et felles begrepsapparat gjennom språkskaping, er nøkkelen til alt godt lederskap, hevder Johnsen.

Likevel, definisjonsmakten er sårbar. Muligheten er jo at lederen tar feil eller har onde hensikter. Diagnosen stemmer ikke, derfor feiler medisinen eller strategien. På nytt kastes en ut i kaos og usikkerhet. Det en trodde var sikkert, de bestemmelsene en tok, var likevel ikke riktige. Dette viser språkets tvetydighet, det samme språket som gjør oss seende, kan også gjøre oss blinde. Språket som kan bygge og virke skapende, kan bidra til litt til, det kan også rive ned og ødelegge. Med munnen kan en både trøste og oppmuntre, men også spre frykt og ødeleggelse. Tungen er en liten lem, sier det i  3:5, likevel kan den sette en stor skog i brann.

Løgn og propaganda er en form for språkskaping, som i første omgang kan  gi mening og sammenheng i tilværelsen, men for en kort tid. Her ligger forførelsens mulighet. Gjennom usannheter og løgner som høres tiltalende ut, fanges vi i en illusjon. Slike språkskapte illusjoner kan lede oss inn i ødeleggende sammenhenger. Slik kan veltalende ledere også fremstå som skremmende forførere. Igjen, språket har makt, til å ordne og bygge, men også til å forføre og utnytte.

Dette sier oss noe om lyttingens betydning. Det er ikke nok for en god leder å være veltalende, en må også kunne snakke sant og i tillegg være en god og kritisk lytter.  I en verden der vi kontinuerlig utsettes for språkskaping, vil det å ha et kritisk øre, et øre som kan skjelne mellom løgn og sannhet, falske nyheter og relevant informasjon, være en helt avgjørende egenskap. Gode formuleringsegenskaper er viktig, det bidrar til språkskaping, men er i seg selv ingen garanti for at en er en god leder. Kanskje er det nattsiden, det negative, ved lederes språkskapende evner vi i fortsettelsen skal være ekstra oppmerksomme på?

 

 

På vei til en hver bokelsker drømmested, innerst i den enorme boksamlingen under dominikanernes eget universitet her i Roma, går spaserturen i grålysningen over Piazza della Minerva. På denne åpne plassen bak Panteon, finner vi Berninis elefant balanserende en egyptisk obelisk på ryggen. Monumentet, reist i på initiativ av pave Alexander VII mot slutten av 1600-tallet, minner om kunnskapens tvetydige velsignelse. Ikke… Fortsett å lese Kunnskap skal ikke bare læres, den skal også bæres – om kunnskap uten innsikt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *