Kunnskap skal ikke bare læres, den skal også bæres – om kunnskap uten innsikt

På vei til en hver bokelsker drømmested, innerst i den enorme boksamlingen under dominikanernes eget universitet her i Roma, går spaserturen i grålysningen over Piazza della Minerva. På denne åpne plassen bak Panteon, finner vi Berninis elefant balanserende en egyptisk obelisk på ryggen. Monumentet, reist i på initiativ av pave Alexander VII mot slutten av 1600-tallet, minner om kunnskapens tvetydige velsignelse. Ikke overraskende siden stedet en gang rommet et tempel til minne om Minerva. Minerva var som kjent all kunnskaps guddommelige vokter. Minervas ugle flyr alltid i skumringen, når dagen er på hell, etter at dagens arbeid er lagt bak. Da demrer det for oss, idet vi skal falle til ro vet vi plutselig hva vi skulle ha sagt, hva som egentlige skjedde. Da kommer Minerva med de siste bitene i puslespillet og gir oss ny innsikt.

Innskriften på monumentets sokkel tydeliggjør hva det går i. Obelisken, den minste av de romerne rappet med seg fra Egypt, er inngravert med hieroglyfer fulle av kunnskap, SAPIENTIS AEGYPTI . Obelisken minner om kunnskapens tyngde, at en hver som bærer den, har et tungt ansvar for hvordan den brukes. Det skal en sterk elefantrygg til å bære en slik bør, eller for å bruke inskripsjonens egne ord, et ROBUSTAE MENTIS, et robust sinn, for ikke å knekke under børen. Kunnskapen kan være en kilde til velsignelse, men også til forbannelse. Om det blir det ene eller det andre, det er balansekunstens utfordring.

Vårt eget kunnskapssamfunn synes å ha mistet innsikten i denne balansekunsten og for kunnskapens nattside. Derfor burde vi alle ta turen over Piazza Minerva, for igjen å bli minnet om denne gamle glemte innsikten. En innsikt som jødedom og kristendom, men også antikkens filosofi og mytologi var vel innforstått med. Drømmen om den allvitende kunnskap, samt manglende forståelsen for dens farer, førte menneskene ut av Edens hage, ut av Paradis, ut i mye ulykke og smerte.

Hva er så overføringsverdien til vår tid? Hva er monumentets og denne innsiktens budskap til oss i dag? Det forteller oss at kunnskap er viktig, men aldri tilstrekkelig i seg selv. Det finnes kunnskap som er blottet for innsikt i dypere menneskelige sammenhenger. En kan faktisk være kjempeflink, uten å ha et minstemål av mer allmennmenneskelig innsikt og forståelse.

Det skal et robust sinn, en intellektuell styrke og ansvarlighet, for å forvalte store mengder kunnskapen på en god og klok måte. At vi med et tastetrykk kan søke i all verdens kunnskapsbaser er for så vidt et gode, men ikke ubetinget. Hva vil denne kunnskapen brukes til? Det er her kunnskapens bærere kommer inn i bildet. Har vi rygg til å bære alt dette, uten at vi kneler under børen? Kombineres kunnskapstilegnelsen med et stadig mer robust sinn, et sinn som kjenner godt og vondt, som kan avstå fra å bruke kunnskap, så vel som ha mot til å ta i bruk annen innsikt?

En pedagogikk for disse tider kan aldri nøye seg med et snevert læringsperspektiv. Det er like viktig å bære som å lære kunnskap på en god måte. Skolen kan bidra med litt av dette, men det viktigste skjer stort sett andre steder. Hva er da kjerneinnholdet i et robust sinn, i et ROBUSTAE MENTIS?

Følende punkter er mitt innspill til forståelse av Minervaplassens påminnelse i vår tid:

  1. Et robust sinn må øves i å finne en dypere mening med livet, arbeidet og med kunnskapens egentlige mening
  2. Et robust sinn er forpliktet på våre dypeste og mest verdifulle kristen-humanistiske verdier
  3. Et robust sinn må alltid kombiner kunnskap med et våkent øye for hverdagens utfordringer, og de etiske fordringene som vi møter på vår vei
  4. Et robust sinn må ha lange pauser fra sosiale medier for å lære seg å lese og forstå andre mennesker – uten denne evnen er vi analfabeter, uansett hvor raskt og hvor mye vi ellers kan lese av tekster, nettsider og bøker
  5. Et robust sinn har evnen til å reise seg igjen etter nederlag, etter dager med tyngende opplevelser av skyld og skam – og om en ikke makter det selv, at en vet veien der en kan finne guddommelig nåde, tilgivelse og forsoning
  6. Er robust sinn tåler å kjede seg – det er i de uvirksomme timene, uten underholdning, uten arbeid, at Minervas ugle kan fly inn ny innsikt
  7. Et robust sinn må lære seg å sove godt – gode beslutninger, evnen til å håndtere egne følelser, krefter til å ta ansvar for seg selv og andre, krever at vi er uthvilte. Natten er dagens mor, en mor vi må ta vare på og pleie vel skal vi få leve lenge i landet

Slike tanker går gjennom hode mens jeg spiser lunsj et steinkast lenger nord, på Piazza della Rotonda, i skyggen av Panteons monumentale kuppel, reist av mennesker med enorm kunnskap, men dessverre, ofte uten innsikt nok til å fremme et robust og godt menneskelig samfunn. Den romerske kulturs kunnskap førte både til dets vekst – og fall.

 

Spøkelser er navnløse, derfor også så skremmende. Det navnløse, som ikke lar seg identifisere eller diagnostisere, lar seg heller ikke tiltale eller omtale. Mot det uidentifiserbare finnes heller ingen sikker strategi. Hvordan beskytte seg mot noe vi ikke vet hva er? Det å kjenne ubehaget, men ikke dets årsak, gjør oss usikre og rådville.

Leger er behandlere, men før de kan behandle må de kunne… Fortsett å lese Ledelse som språkskaping - og litt til

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *