Demokrati handler om mer enn å telle antall avgitte stemmer, det handler vel så mye om hvordan demokratiets medlemmer og dets ledere bruker sin stemme. Ikke bare at de faktisk stemmer under valgene, men også hvordan de bruker den fysiske stemmen i dialog og debatt med andre. Demokratiets fremtid er avhengig av et vennligsinnet fellesskap som kan leve sammen, snakke sammen, drøfte problemer sammen, på tvers av til dels dype og krevende konflikter og motsetninger. Derfor henger retorikk og politikk nærmere sammen enn en kanskje skulle tro. Det er denne politiske retorikken, måten en bruker stemmen sin på, måten en snakker om andre på, som er tematikken denne ukens kommentar.
Demokratibygging er et vedvarende og åpent prosjekt. Evnen til å tåle et mangfold av uenighet, og samtidig bygge et fellesskap med denne uenigheten i bunnen, er et krevende og sårbart arbeid. Noe av forutsetningene for dette arbeidet skjer gjennom dannelse og oppdragelse, dels gjennom livet på skolen og dels gjennom oppdragelsen i familien. Den pedagogiske virksomhetens viktigste bidrag er å lære mennesker til å leve med konflikter på en moden og konstruktiv måte. Derfor er det å danne unges tåleevne, utholdenhet og besindighet, vel så viktig som å lære dem de ulike skolefagene. Hva hjelper det med gode matte- og språkkunnskaper dersom denne kunnskapen i hovedsak brukes til å kalkulere egen vinning eller å snakke ned sine meningsmotstandere?
Likevel, selv om det pedagogiske perspektivet er viktig, er det likevel ikke nok i det store bildet. Skolen kan gjøre mye, men ikke alt. Det politiske lederskapet spiller selv en avgjørende rolle for demokratiets videre fremtid. Her synes vi å være inne i en meget avgjørende fase i vårt vestlige demokrati. Utfordringene er knyttet til det jeg her velger å kalle for foraktens lederskap. Hva menes med det?
Foraktens lederskap er et lederskap som retorisk fremsnakker borgernes misnøye og forakt. Den politiske makt slår da mynt på, og utnytter det som måtte være av forakt for demokratiske og politiske prosesser, for å vinne politisk makt. Pedagogen Ruth Ingrid Skoglund har i en artikkel satt ord på et lite, men viktig aspekt ved denne problematikken.[1] Hun referer til den belgiske statsviteren Chantal Mouffe og hennes bok The Paradox of Democracy. Mouffe understreker i denne boken hvor viktig det er at motparten i en konflikt blir omtalt som en motstander (agonist), og ikke som en fiende (antagonist). Politiske ledere som gjennom sin politiske retorikk, gjennom stemme og språkbruk, bevisst forsøker å omskape motstandere til fiender, utøver i sitt vesen en anti-demokratisk maktstrategi. Det er en strategi som river i stykker heller enn å forsone.
Ledere som slik bygger opp under en forakt for meningsmotstandere, som demoniserer dem, leker med farlige krefter. Å skape vondt blod mellom borgere kan trigge ødeleggende krefter der sluttpunktet fort kan bli åpen og voldelig konflikt. Slike krefter er, som vi alle vet, alltid skjult til stede i et hvert demokrati, i et hvert fellesskap. Demokratiske prosesser kan temme dem, men ikke fjernet dem.
Som vi da ser, det å reaktivere demokratiets iboende splittende krefter, for på den måten bygge sin egen maktbase, vil være et fatalt prosjekt. Et foraktens lederskap, et lederskap som ønsker å reaktivere slike krefter, bærer i seg sin egen undergang. Derfor bærer tidens politiske ledere et enormt ansvar på sine skuldre. Demokratibygging er et krevende arbeid som krever mange tiårs, for ikke å si hundreårs innsats å gjennomføre. Demokratiavvikling skjer mye raskere. Det tar mange tiår for en skog å vokse opp, uansvarlig lek med ilden kan svi av den samme skogen på noen timer. Derfor skal den som leker med foraktens ild virkelig være på vakt, selv om demokratiske strukturer er seige å endre, er de likevel utsatte og sårbare i møte mot foraktens flammer.
[1] Skoglund, R. I. (2016). Barn og konflikter i barnehagen – sett i lys av Gert Biestas perspektiver på demokrati og pedagogisk virksomhet. I P.O.Brunstad, S. M. Reindal, H. Sæverot (red.) Eksistens og pedagogikk. En samtale om pedagogikkens oppgave. Oslo: Universitetsforlaget.
