I Esops-fabler finner vi fortellingen om en revs iherdige forsøkte på å rekke opp til noen søte og forlokkende druer høyt oppe i en druerank. Alle anstrengelser til tross, reven lyktes aldri. Til slutt gav han opp. For at ikke nederlaget skulle bli for tungt å bære, revurderte reven hele situasjonen. Han bestemte seg for å forakte druene. Det som før motivert til innsats, fylte nå reven med avsky. Forakten dempet smerten i nederlaget.

Fortellingen om reven og druene har uventede dybder. Den kan kaste lys over sosiale og politiske endringene vi i disse dager er vitne til i Europa og USA. Populismen bærer noe av forakten og bitterhetens kjennetegn idet den vegeterer i foraktens jordsmonn. Fenomener som Trump, Brexit, Femstjernerbevegelsen i Italia og Front national i Frankrike har alle islett av forakt i seg og virker etsende på bærende demokratiske strukturer.

Den tyske filosofen Max Scheler (1874 -1928) advarer mot foraktens vesen i boken Ressentiment fra 1912. To år før utbruddet av 1. verdenskrig ser han en økende forakt blant den tyske befolkningen. Marginaliserte hverdagsmennesker, som ikke får del i fellesgodene, som ikke når opp til de “forlokkende druene” de rike kan nyte, fylles av hat og forakt for systemet.

Max Scheler (1874-1928)

Overlevelsesstrategien er å snu lengsel til forakt. Følelsen speiler en tap- og avmakt, en form for impotens, men også en mangel på anerkjennelse, en mangel på å bli sett og hørt. Det stopper likevel ikke der. Scheler ser også et annet trekk. Devalueringsprosessen bærer i seg trangen til å ødelegge, ikke bare verdiene og godene en selv ikke får del i, men også gleden de har de som har fått del i dem.

Scheler kaller dette for eksistensiell misunnelse. Avmaktsfølelsen blir en gift som transformerer virkelighetsoppfatningen og skaper en tiltakende polarisering. Nyansen i det store bilde forsvinner. Alt blir svart hvit, de mot oss, eliten mot folket.

Denne eksistensielle livserfaringer tematiseres ikke av eliten, det forsterkes avmaktsfølelsen. Det politiske maktspråket mangler et språk for de avmektiges erfaringer. Ingen i det politiske systemet eller noen av den øvrige eliten tar denne eksistensielle livsstemningen på alvor.

I etterpåklokskapens lys ser vi hva som fort skjer. Plutselig står forføreren frem. Folketaleren som snakker et språk de kjenner seg igjen i. Endelig en som «Can make» deres «America Great Again». Endelig en som kan bøye greinen, slik at også de på grasrota kan få del i godene. En reddende engel har steget ned, en som snakker slik vanlige mennesker kan forstå.

Forakt og forførelse henger nøye sammen. Skal vi demme opp for denne muligheten, skal vi i tide rå bot med forakten, nytter det lite med indignerte pekefingre eller tørr akademiske analyse. Menneskets egenverd må løftes eller gjenreises. Bare på den måten, ved å løfte menneskeverd og selvrespekt hos de forbitrede, kan vi snu denne utviklingen.

Det gode henger høyt, det gjør det som har kvalitet og verdi. Løsningen er ikke devaluering gjennom å trekke det høyeste ned i forakt. Svaret ligger mer i maktens evne til å selv bøye seg, selv se og erkjenne, og ikke minst, gi språk til utfordringene mennesker står i. Gjennom dannende, oppbyggende og oppløftende politiske og pedagogiske prosesser, løftes mennesket selv opp og frem, høyt nok og langt nok til at de selv kan plukke og nyte gledens druer.