Bare et respektfullt og tjenende byråkrati kan understøtte et velfungerende demokratiet – tilfellet Daniel Blake

Et velfungerende demokrati forutsetter et velfungerende byråkrati. Byråkratiet fordeler og regulerer samfunnsgoder på en stabiliserende og byggende måte. Likevel, kontortstyret eller byråkratiet vil alltid være en tvetydig tjener. Det kan forvandles til en ansiktsløs makt som heller truer og ydmyker enn tjener. Filmen Jeg, Daniel Blake skildrer en slik ulykksalig transformasjon.

Daniel Blake er aldrende snekker som utsettes for en arbeidsulykke. Som den hardarbeidene og joviale mannen han er, vil han tilbake i arbeid så raskt som mulig. Møtet med det britiske NAV-systemet blir likevel langt mer komplisert enn først tenkt. En rettskaffen og hederlig mann blir langsom malt i stykker av et ansiktsløst system der ingen tar ansvar. Selv om alt skjer i henhold til lovverket, undergraves likevel enkeltmenneskets verdighet og selvrespekt.

Daniel Blake blir en moderne utgave av Joseph K. i Kafkas Prosessen. Begge forsøker å forstå og selv gjøre seg forstått, men forstår til slutt ingen ting og blir selv totalt misforstått. De blir i systemets øyne definert som oppviglere, kverulanter, som en trussel mot systemet.

Filmen Jeg, Daniel Blake fikk Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes i 2016. Den tematiserer et aspekt Hannah Arendt drøfter i boken On Violence. Noe av hennes poeng er enkeltmenneskets maktesløshet i møte med en ansiktsløs og anonym overmakt. Selv om systemet er befolket av mennesker av god vilje, som at på til er lojale mot systemets regler og forskrifter, krenkes menneskets verdighet. Ingen kan si hvordan ting henger sammen, ingen kan forklare hva reglene og paragrafene til syvende og sist skal tjene til. Dermed går både verdighet og mening i oppløsning for den som er avhengig av hjelp.

Filmen Jeg, Daniel Blake speiler viktige aspektene ved vår tids politiske krise. Maktesløshet og ydmykelse, i møte med stivbente byråkratiske styringsstrukturer, skaper en bitterhet som populistiske grupperinger kan vegetere i. Populistisk retorikk setter riktignok ord på manges negative erfaringer, men utnytter likevel kraften i bitterheten kun til egen vinning.

Populismen  løser ikke problemene, bare forsterker dem. De utslåtte og forbitrede etterlates til slutt i en verre krise enn noen gang. Respekten, ikke bare for byråkratiet, men også for demokratiets kjerneverdier undergraves og uthules. Divide et impera, splitt og hersk strategien har ingen byggende kraft i seg. Den oppildner til fiendskap og hat mellom borger og styresmakter, mellom ulike grupper i samfunnet.

Svaret på filmes utfordringer ligger ikke i en videre nedsnakking av byråkratiet, i dette tilfelle NAV-systemet. Vi trenger et godt og veldrevet byråkrati for demokratiets og for borgernes skyld. Derfor må det skapes en bevisstgjøring om og en aktivering av medarbeideres faglige skjønn og moralske ansvar. Systemet er til for menneskene, ikke menneskene for systemet.

Byråkratiets fagarbeidere må få handlingsrom og frimodighet til å utøve sunne fornuft og praktiske visdom til beste for det enkelte mennesket. Bare ved å utvikle et respektfullt og tjenende byråkrati, kan vi være med å understøtte et velfungerende demokrati. Mislykkes vi på dette området, vil bitterheten og forakten kunne utnyttes til å fremme motkrefter knapt noe demokrati kan stå seg mot.

På vei til en hver bokelsker drømmested, innerst i den enorme boksamlingen under dominikanernes eget universitet her i Roma, går spaserturen i grålysningen over Piazza della Minerva. På denne åpne plassen bak Panteon, finner vi Berninis elefant balanserende en egyptisk obelisk på ryggen. Monumentet, reist i på initiativ av pave Alexander VII mot slutten av 1600-tallet, minner om kunnskapens tvetydige velsignelse. Ikke… Fortsett å lese Kunnskap skal ikke bare læres, den skal også bæres – om kunnskap uten innsikt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *